For ett år siden ble ”Ungdommens maktutredning” lansert i Norge. ”Ungdommens maktutredning” er kallenavnet på en norsk offentlig utredning (NOU) med navnet ”Ungdom, makt og medvirkning”, og mandatet til utvalget var å se på hvordan unge kan øke sin innflytelse over samfunnsutviklingen i Norge. I forbindelse med lanseringen kritiserte Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) utvalget bak NOU-en for ikke å gå klart inn for 16-årig stemmerett. I en TV-sendt debatt samme kveld mellom LNU og utvalgsleder Trond Viggo Torgersen, hevdet Torgersen at LNU kun snakker på vegne av et smalt elitistisk sjikt av ungdommen, nemlig organisasjonsungdom, og ikke den ”ekte (uorganiserte) ungdommen”. Han antyder dermed at LNU heller ikke kan være meningsberettiget på vegne av det brede lag av ungdom.
Hadde det bare vært Trond Viggo Torgersen som brukte denne formen for argumentasjon, hadde vi ikke vært så bekymret. Men dessverre ser vi stadig nye eksempler på at når statlige institusjoner finner det for godt å inkludere ungdom i ulike fora, er de ofte ute etter å få med ”den ekte ungdommen” – de ungdommene som ikke er organisert, og ikke representerer noen andre enn seg selv.
Dette reflekterer en lei tendens til å snakke om ungdom på en annen måte enn det man snakker om alle andre aldersgrupper på. Når det gjelder ungdom, legger man plutselig andre regler til grunn enn de som ellers gjelder. Når hele det norske demokratiet er fundert på prinsippet om representasjon, hvorfor skal ikke det også gjelde medvirkningsorganer for ungdom? Hvem vil vel ønske seg at vi skal begynne å grave fram ”ekte voksne” uten dokumentert kunnskap, engasjement eller erfaring fra politikk eller organisasjonsliv til å representere oss på Stortinget, i kommunestyret eller andre offentlige råd og utvalg? Og hvis vi ikke ønsker en slik ordning for voksen representasjon, hvorfor skal vi da ønske at ungdom uten relevant kunnskap eller erfaring skal representere ”ungdommen”?
LNU mener at alle medvirkningsorganer, også for ungdom, bør bygge på representasjon. Det vil si at de som sitter i medvirkningsorganet bør representere flere enn seg selv, for eksempel en organisasjon eller en skole, og på den måten også være ansvarlig overfor dem de representerer. Som i andre sammenhenger må eksisterende engasjement og kunnskap blant ungdom bli tatt i bruk og bygd videre på, fremfor ensidig alltid å skulle lete etter den såkalt ekte, uorganiserte ungdommen. Ressurspersoner med nettverk og utgangspunkt i etablerte lokallag og foreninger er akkurat like “ekte” som ungdom som driver med ikke-organisert aktivitet eller i liten grad deltar i fritidsaktiviteter, og vil ha et svært godt utgangspunkt for å peke på hva som skal til for å forbedre samfunnet for barn og unge.
LNU mener også at lokale og regionale ungdomsråd og andre medvirkningsorganer for ungdom må ha reell innflytelse på politiske beslutninger som angår barn og unge. Vedtak i et ungdomsråd må ha en klar adresse. Rådene må ha et klart mandat, mulighet til å legge fram sitt syn i kommunestyremøter, fast kontaktperson i administrasjonen og kunne disponere sitt eget budsjett. Den norske sosiologen Guro Ødegårds avhandling Motløs ungdom? (2010) viser at disse organene må ha reell påvirkningskraft for ikke å ha negativ effekt (!) for de som deltar og barn og unge i kommunen som helhet.
Disse prinsippene gjelder også for eventuelle medvirkningsorganer på nasjonalt nivå. Det å “høre” barn og unge er noe mer enn å kalle inn noen ungdommer fra hvert fylke til et “dialogmøte”. Det må være et minstemål at vedtak fra slike møter eller organer har en klar adresse, blir reelt behandlet av et nasjonalt beslutningsorgan og at medvirkningsorganet får en formell tilbakemelding.
For å oppsummere: Medvirkningsorganer for barn og unge må fungere på samme måte som øvrige medvirkningsorganer i samfunnet. De må være basert på representasjon, og de må ha mulighet til reell medvirkning. Det er faktisk ingen gode grunner til at det skal være et annet sett med demokratiske spilleregler når vi snakker om barn og unge.
Martin Vonstad Østerdal
Martin Vonstad Østerdal er generalsekretær i LNU – Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. LNU er en interesseorganisasjon for 97 demokratiske og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, som til sammen har rundt en halv million medlemmer. LNU arbeider for at barn og unge skal ha meningsfulle fritidstilbud der de bor, og innflytelse på beslutninger som angår dem – lokalt, nasjonalt og globalt.
