Hvorfor er det få innvandrere som aktive ildsjeler i frivillige lag og foreninger? Prosjektet Bolyst gjennom ildsjeler analyserte rekrutteringsprosessene og fant forklaringer både hos innvandrere, og i nordmenns forestillinger om hva laget er og hvem det er til for.
Skrevet av: Marit Aure postdok. ved UiT Kari Lydersen, rådgiver i Hålogaland amatørteaterselskap, prosjektleder for «Bolyst gjennom ildsjeler»
Prosjektet «Bolyst gjennom ildsjeler» analyserte rekrutteringsprosessene og fant forklaringer hos innvandrere, og i nordmenns forestillinger om hva laget er og hvem det er til for. Prosjektet Bolyst gjennom ildsjeler har jobbet for å rekruttere unge mennesker, tilflyttere og innvandrere som ildsjeler til teatergrupper og idrettslag. I prosjektet erfarte vi at det var vanskelig å rekruttere innvandrere.
Hovedutfordringen innen rekruttering av ildsjeler ser ut til å handle om hvem laget oppfatter som potensielle frivillige og hvem de ønsker å rekruttere. Vi analyserte prosessen som ligger forut for selve rekrutteringen. I denne fasen ser vi at lagene har sine underliggende, ofte uuttalte fortellinger om hvorfor laget eksisterer og hvem det er til for.
Lokal identitet
I vår undersøkelse knytter grunnhistoriene den frivillige innsatsen til et samfunns- og identitetsbyggende arbeid. En viktig del av motivasjonen for å jobbe frivillig er å være med å skape gode lokalsamfunn, trivsel for innbyggerne, og å styrke lokale og regionale identiteter.
Ofte blir det antatt at innvandrere ikke har den motivasjonen og de kjennetegnene som kommer til uttrykk i disse grunnfortellingene: De anses allerede i utgangspunktet å ikke oppfylle de underliggende kriteriene for hvordan en ildsjel skal være.
Å gjøre seg synlig
Å bli synlig handler både om å gjøre seg synlig og å bli sett. I prosjektet har vi sett at det meste av rekrutteringen foregår gjennom nettverk. I praksis rekrutterer man ofte venner. Det er imidlertid få som har nettverk med deltakelse av både innvandrere og etnisk norske nordmenn. Innvandrerne er ikke bare usynlige, de finnes ikke i de nettverkene det rekrutteres fra.
Er det også slik at innvandrere ikke gjør seg synlige? Man blir synlig gjennom å melde «på»: komme med forslag på foreldremøter, målbære mild kritikk, fortelle at man har vært utøver selv, eller er frivillig i andre foreninger. Man viser at man er en som tar ansvar. De fleste styrer vil fort plukke opp og involvere dem som gjør seg synlige på denne måten.
I vårt prosjekt meldte ikke innvandrere seg «på». Dette kan skyldes problemer med språket, manglende vilje, mangel på forslag og engasjement, eller vansker med å forstå situasjonen og konseptet som grunnhistorien inngår i. Kanskje opplever verken de selv eller de som driver med styre og stell at de passer i formen?
Nøding og nettverk
I neste fase, den aktive rekrutteringen hvor man spør folk om de vil bli med i styret/laget, er nøding sentralt. Å nøde er å legge et velvillig, men gjerne betydelig, press på noen for å få dem til å ta på seg en oppgave. Å nøde innebærer å løfte fram personens egenskaper, erfaringer og vilje som noe foreningen har bruk for.
Når en nøder må en føle seg trygg på at vedkommende vil gjøre en god jobb og «passe inn» i den praktiske, formelle og også uformelle samhandlingen i et styre. Nøding forutsetter kjennskap og tillit.
Rekruttering fra eget nettverk fører til trygghet fordi kjennskap fungerer som en garanti for at nye medlemmer vil gjøre en god jobb og passe inn. Når få innvandrere inngår i nettverk med etniske nordmenn, mangler de denne kjennskapen og tilliten. De blir derfor ikke nødet.
Prosjektet viste at økt bevissthet om det å rekruttere innvandrere har effekt. Det er også lettere å få nye mennesker til å ta på seg oppgaver hvis oppgaver og forventninger er tydelige og avgrenset. Gode rekrutteringstiltak kan være lavterskeltilbud slik som kaffe for foreldre på bassengkanten, som bidrar til kjennskap.
Nye rutiner
For å få flere innvandrere med i frivillig arbeid er det nyttig å analysere lagets grunnhistorie. Hvordan påvirker den ulike innvandreres deltakelse og aktivitet? I neste omgang må det utvikles tiltak som kan avhjelpe lagets konkrete problemer.
Manglende kunnskap om frivillig arbeid kan løses med målrettet informasjon. Begrensede nettverk og manglende kjennskap krever at man våger å spørre utenfor sin kjente krets, eller bidrar til å åpne de aktuelle nettverkene.
En mulige rutine på eller før møter i laget er at to tillitsvalgte sammen tar direkte kontakt med de nye innvandrerne i klubben, hilser velkommen, spør om erfaringer og forteller om forventninger og muligheter i laget. Dette kvier mange seg for: Er det å spørre en innvandrer en risikosport og det egentlige problemet?
Prosjektet viste at økt bevissthet om det å rekruttere innvandrere har effekt. Det er også lettere å få nye mennesker til å ta på seg oppgaver hvis oppgaver og forventninger er tydelige og avgrenset. Gode rekrutteringstiltak kan være lavterskeltilbud slik kaffe for foreldre på bassengkanten, som bidrar til kjennskap.
For å få flere innvandrere med i frivillig arbeid er det nyttig å analysere lagets grunnhistorie. Hvordan påvirker den ulike innvandreres deltakelse og aktivitet? I neste omgang må det utvikles tiltak som kan avhjelpe lagets konkrete problemer. Manglende kunnskap om frivillig arbeid kan løses med målrettet informasjon. Begrensede nettverk og manglende kjennskap krever at man våger å spørre utenfor sin kjente krets, eller bidrar til å åpne de aktuelle nettverkene. En mulige rutine på eller før møter i laget er at to tillitsvalgte sammen tar direkte kontakt med de nye innvandrerne i klubben, hilser velkommen, spør om erfaringer og forteller om forventninger og muligheter i laget. Dette kvier mange seg for: er det å spørre en innvandrer en risikosport og det egentlige problemet?
Kronikken har stått på trykk i forskning.no
Kari Lydersen
Kari Lydersen är rådgivare på Hålogaland Amatørteaterselskap (HATS) i Tromsø.
